av sokneprest Kjell Skartseterhagen

---

---

"Høyr kor kyrkjeklokkar lokkar

med ein høg og heilag klang

alle folk og alle flokkar

til ein hugsam kyrkjegang!"

 

Slik begynner Anders Hovdens snart hundre år gamle salme (1911) - og den kunne gjerne hatt overskriften "Gudsteneste".

Den lager et fantastisk fint uttrykk for hva gudstjeneste er:

Gudstjenesten varsles så alle kan høre det! Klokkene ringer: Alle er innbudt. Klangen er høy - men ikke støy - den er hellig. At kallet høres så offentlig understreker at det som skal skje er utrolig viktig og dramatisk! Ellers er det nemlig bare sivilforsvarssirener og alarmer som slik lar seg høre i det offentlige rom - vi skjønner at noe viktig skal skje! Gud vil møte sitt folk som samler seg i hans og hverandres nærvær!

 

Ingen er på tribunen. Alle er på banen. I en gudstjeneste er det ingen tilskuere - alle har en plass og vi skal gjøre hverandre gode mot et felles mål!

Liturgi - kommer av "leiturgeia" (gresk) - som betyr arbeid. Gudstjenesten er liturgi - ikke sermenoni eller rituale. Vi må ta et tak! Hele folket i arbeid!

 

Vet du forresten hva som er det mest tragiske i en tenniskamp?

Det er et serve-ess!!

Hvorfor? Fordi da er det bare en spiller på banen!

I gudstjenesten er alle på banen. Gudstjeneste er ballveksling! Og det kan være mange baller i lufta på en gang!

 

Gudstjenestens ledd kan kaste lys over spillets gang og karakter!

Orgelpreludiet samler tanken og konsentrasjonen om det som skal skje. Vi er i et opphøyet øyeblikk: Evighetens øyeblikk og vi får oppleve det her i tiden!

 

Den første salmen samler sammen med kollektbønnen (collect=samle) tråder til et tema - og gjør at vi kan samle oss til kamp på laget.

 

Hvis vi sier at "vi hører stemmer" er det ofte et tegn på at vi ikke er bra. Men her er det motsatt: Her hører vi stemmer - og her er det et tegn på at Gud er sammen med oss.

Vi hører prestens stemme: "Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus". Han låner sin stemme til Gud - men det er Gud som taler. Det er en hilsen fra Jesus  som lever -  og kjemper og vandrer med oss.

 

Gudstjenesten er Guds hjemmeside og den er virkelig et world wide web! I nådehilsenen er det Gud som logger seg på - vi logger oss på i syndsbekjennelse, kyrierop og gloria!

Det er fint om vi også hører andres stemmer enn prestens. Tekstlesere og klokkere leser tekster i gudstjenesten eller andre: barn eller speidere eller en fadder leser "barneevangeliet" i dåpsliturgien!

 

Presten taler både som Guds røst til de som er samlet og med forsamlingens røst til Gud. I syndsbekjennelsen sier presten "La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder"

Noen tar (det bare som en oppfordring "la oss" men det er egentlig en bønn med kraft i :  "Gud, la oss få nåde til å bøye oss for deg. Du har ikke forlatt oss!"

"Å bekjenne sine synder" er jo egentlig et merkelig uttrykk. Hvorfor ikke "bekjempe" eller "vedkjenne oss" - når vi "bekjenner" er vi i et spesielt modus. Det vil si at vi bringer våre blåmandager inn i søndagens sammenheng. Hele livet er i gudstjenesten en trosbekjennelse. Å bekjenne er både å be og å kjenne!

Å kunne bekjenne synder er ikke svartmaling men en stor nåde og mulighet.

 

Så kommer "Kyrie"-ropet: Kyrie eleison (det er gresk - men ikke gresk for Gud!) - og det betyr på norsk "Herre miskunne deg".

Her havner vi tilsynelatende i dårlig selskap; - For det er de 10 spedalske rop i det de titter fram fra samfunnets skammekrok og hujer til Jesus (slik det står skrevet om i Lukasevengeliet kapittel 17, v.11-19): "Jesus, Kyrie! Mester! Miskunne deg over oss!" roper de. Alle blir helbredet men bare en vil takke. I gudstjenesten vil vi både rope om miskunn og vi vil takke for at vi er gjort hele. Derfor har vi både Kyrie og Gloria ropene.

Gloria = Ære. Vi får bruke ordene fra englesangen på Betlehemsmarken. Ære være Gud i det høyeste - og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag"

 

Gudstjenesten er Guds hjemmeside! Da er vi ikke bare hjemme i Nittedal eller Hakadal! Vi er også hjemme i Betlehem og Jerusalem, i Judea og Galiliea og med Paulus på Malta; Der hvor Jesus og apostlene befinner seg! I gudstjenesten blir tid og rom opphevet. Vi befinner oss alle i Guds store sammenheng.

 

I gudstjenesten prekes det over en tekst - den kalles prekentekst. Teksten som vi nevnte over (Lukas 17, 11-19) er faktisk prekentekst på en av søndagene i kirkeåret. Kommer du til kirka en sensommerdag (15.søndag etter pinse) er det sjanse for at presten preker over denne teksten. Hver søndag har sin tekst og søndagene står i en kirkeårssammenheng. I kirkeåret er det ikke bare årstider men tematider!

 

Les mer om kirkeårets innhold her >> 

 

Før vi kommer til prekenen har vi bekjent vår trosbekjennelse etter den andre av de to tekstlesningene - en fra det gamle og en fra det nye testamentet. Det er mange som har bekjent troen før oss og vi går i deres spor. Hovden uttrykker det igjen så utrolig bra:

 

"Her har farne ætter funne

hjartefred og sælebot.

Her har livsens kjelde runne

friskande om hjarterot"

 

I trosbekjennelsen bekjenner vi oss til den treenige Guds historie med verden og menneskene. Vi tror også "på kirken" - husk det! Kirken er ikke bare en forening - den er født til verden på pinsedag! Guds inngripen for å gi oss et hjem på jorda!

 

Etter at livets kilde har gitt oss forfriskning for våre liv - "konkluderer" vi med å synge en salme etter prekenen. Salmen før prekenen har ledet våre tankers vandring i rett lei. Gudstjeneste er en troens vandring fra milestein til milestein. Steg for steg som en Abraham mot velsignelsen.

 

Kunngjøringer i Gudstjenesten følger før vi går inn gjennom bønnens åpne dør. Kirkebønnen kan være et litani (i fastetida) eller en formulert bønn der vi roper "Herre, hør vår bønn". I kunngjøringene gjøres det kjent hva som skjer i menigheten slik at vi kan vite om det og ta det med når vi ber - umiddelbart etter på eller når vi kommer til oss selv ellers.

 

I kirkebønnen ber vi for hverandre og for folk og flokker som kommer til gudstjeneste; Vi ber for rettferdighet og fred i verden, for at vi skal ha et nyttig arbeid. For dåpsbarn, konfirmanter og for ensomme og redde. Fint er det når det blir gitt mulighet for en stille bønn - da kan du løfte en du er glad i fram til Gud. Kanskje han eller hun trenger ditt løft. Det er ikke så enkelt å løfte seg selv!

Hvis det har skjedd noe ond eller noe vondt i nærmiljø, i landet, i verden - så la oss ta med en bønn for dem.

Å be er ikke bare en mulighet. Det er også en tjeneste. Gud har gitt denne tjenesten til sin kirke på jorda.

 

Gud møter oss i gudstjenesten i "ord og sakrament". Vi kaller begge for "nådemidler". De formidler Guds nåde til oss.

Vi har i vår kirke to sakramenter: Dåp og nattverd.

 

Dåpen er starten på vår pilegrimsvandring.

Den skjer ikke for Guds skyld men for vår - og det er Gud som handler. Gjennom ordet og vannet har han knyttet et løfte: At han vil kjenne oss ved navn. At han forener oss med Jesu død og oppstandelse.  Dåpen er livets kilde.

 

Nattverden er måltid underveis på vår pilegrimsvandring.

Her møter Jesus oss i vinen og brødet - sitt legeme og blod. Både gamle romerske keisere og moderne humanister har beskyldet de kristne for kannibalisme: Men det er skivebom.  Brød og vin er elementer som gjør Jesus nærværende. Ikke magi men en virkelighet virkeligere enn den vi ser og smaker!  Det er Jesus som har innstiftet nattverden. Ved løftet knyttet til brød og vin blir vi forenet med ham.

 

Gudstjenesten lar seg forså best i vandreperspektivet. Vi er på vandring. Vi trenger et oppbrudd (dåpen) - vi trenger næring (nattverden) - og vi er på vei gjennom historien. Kirken består både av de som vandrer nå og de som har gått foran. Den fineste setningen i hele gudstjenesten synes jeg er denne (fra nattverdliturgien):

"Din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel. Med dem vil vi også forene våre røster og tilbedende synge: Hellig. Hellig. Hellig!"

 

Alt henger sammen: Dåp og nattverd - ord og element - fellesskap og liv. Bare det å være tilstede i gudstjenesten kan gi en full utdypning. I gudstjenesten er vi mennesker i vårt rette element!

Det er troens virkelighet. I gudstjenesten er vi troende til litt av hvert! Enkelte gudstjenester er knyttet an til et bestemt tema eller til en stasjon på troens vei: Som en feiring av nasjonaldagen, en skriftemålsgudstjeneste, en jubileumsgudstjeneste, en ny kirke, ordinasjon av en diakon eller vigsling av en biskop. Vi har skolegudstjenester og barnehagegudstjenester - alle vi er vi lærere og lærende. Evangeliet passer i alle aldre og utdypes av hver enkelt fase vi er i.

 

Gravferd og bryllup er også gudstjenester! Ikke bare private seremonier. Da er det vi som bringer våre liv og vår død ganske konkret inn i Guds nærvær. En kan bli matt av mindre!

 

Det er litt forskjellig når vi i Nittedal og Hakadal har dåp og nattverd i gudstjenesten. I familiegudstjenesten kommer dåpen etter kirkebønna og i høymessen kommer den tidlig i gudstjenesten. Nattverden kommer etter kirkebønnen - etter at vi har ofret til et godt formål i- eller utenfor menigheten , her i landet eller i verden. Offeret er ikke betaling - det er egentlig at vi kommer med oss selv og det vi har. Egentlig er brødet og vinen som brukes i nattverden del av de offergaver som gis (det som landet og arbeidet har gitt oss).

 

Både dåp og nattverd har sine egne salmer som vi bruker  og helt til slutt synger vi en avslutningssalme som skal sette to streker under det som Gud gir oss denne søndagen. Denne synges før velsignelsen.

 

Velsignelsen betyr at Gud ser oss og bevarer oss. Pilegrimene i det gamle Israel kom til festene i tempelet i Jerusalem for å bli sett av Gud. Derfor lyder den samme velsignelsen for oss. Vi blir sett, gjenkjent og anerkjent - vi får kraft til å gå ut i verden. Gud velsigner oss slik at vi kan bli til velsignelse for andre - se andre - vær medmennesker og ikke motmennesker. Her finnes det kraftige uttrykk om det å bli sett, hør bare:

 

"Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

 

Fred! Ordet forekommer her, i Gloria og etter nattverden sier presten "Fred være med dere!" Til den nydøpte sier hun: "Fred være med deg!" Det var dette Jesus sa til sine disipler etter sin oppstandelse. For noen år siden, på 1980-tallet, var jeg tilstede da en biskop fra El Salvador ble spurt hva han forbant med ordet "fred".  El Salvador var da herjet av borgerkrig, massakre på sivile, myrderier og undertrykkelse. Han svarte: "Den eneste fred vi kjenner er den fred som overgår all forstand!"

Fred være med dere! sier Jesus og med ordet "fred" avsluttes også velsignelsen!

 

Så ringes det med de samme klokker 3x3 slag til ære for Fader, Sønn og Hellig Ånd. Skaper, befrier og livgiver! En sann Gud, fra evighet og til evighet!

 

Etter postludiet samles mange til en kopp kaffe - hvis de ikke er te-ologer. Kaffen er brygget på bønner så dette passer. Kirkekaffen kan være et sted å bli kjent med spennende mennesker og få et sosialt nettverk. Her kan vi bli flinkere - til å bli kjent med hverandre og involvere oss med hverandre. Kristenlivet utenom gudstjenesten starter ved kirkekaffen og den er derfor en bønn verdt!

 

Velkommen til gudstjenester i kirker og menighetshus i Hakadal og Nittedal!

 

"Sysken, lat oss kallet fylgje

over berg og over bylgje,

lat oss gå på kyrkjeveg

glade både du og eg!"

 

(Anders Hovden, 1911. Norsk Salmebok nr. 575)

 

Signa tur!

KJELL A. SKARTSETERHAGEN

Sokneprest